[Den følgende teksten er et eksempel eller "case", som kan tjene som utgangspunkt for refleksjon og diskusjon. Noen eksempler kan være basert på reelle hendelser, mens andre er fiksjonelle fremstillinger.]
Husk å være kritisk og at dette er mitt eget samling av notater og dette kan ikke brukes som veileder. Sjekk alle faglige retningslinjer og vær kritisk.
Lårhalbrudd:
I Norge er det registrert cirka 10 000 lårhalsbrudd hvert år. Forekomsten av lårhalsbrudd har økt de siste 25 årene, og noe av økningen kommer av at menneskene lever lenger. Størst økning sees på geriatriske og psykiatriske institusjoner og hos kvinner over åtti år. Lårhalsbrudd er tre ganger så vanlig hos kvinner som hos menn. Risikoen for et lårhalsbrudd hos kvinner fordobles hvert femte år etter fylte femti år. Den medisinske betegnelsen på lårhalsbrudd er fractura colli femoris. Betegnelsen lårhalsbrudd vil nå bli byttet ut medbetegnelsen hoftebrudd, siden det er i tråd med betegnelsen som brukes i andre land. Øverst på lårbeinet sitter en «hals» (lårhalsen), og på enden av lårhalsen er leddhodet, som danner ledd med hofteskålen. Hvis det oppstår brudd på lårhalsen, får man et såkalt lårhalsbrudd. Avhengig av hvor bruddet er, blir lårhalsbrudd delt inn i to typer: brudd gjennom selve lårhalsen og brudd i hofteknoken (pertrokantær fraktur).Lårhalsbrudd er en av de vanligste bruddtypene hos eldre mennesker og koster det norske samfunnet cirka to milliarder kroner i året.
Symptomer: Ved lårhalsbrudd vil bevegelser i hoften utløse sterke smerter. Pasienten vil derfor ikke kunne belaste det skadete benet. Ofte er også det skadete benet forkortet og rotert utover. Hvis årsaken til bruddet er et traume, kan pasienten ha en bloduttredelse (hematom) på den skadete hoften.
Behandling: Behandlingen avgjøres av hvilken type brudd det er.Ved brudd i selve lårhalsen setter man som regel inn skruer under operasjonen. Ved brudd i hofteknoken setter man inn både skruer og en plate for å stabilisere bruddet. I noen tilfeller velger kirurgen å sette inn et helt nytt leddhode, en hofteleddsprotese. Formålet med behandlingen er å få satt bruddendene på plass og få festet dem slik at bruddet gror riktig. Dette er avgjørende for at pasientene skal få tilbake gangfunksjonen sin.
Osteoporose beinskjørhet
– er en tilstand der knoklene i kroppen har lett for å brekke eller bøye seg. Dette kommer av at beinmassen i kroppen er redusert, og beinstrukturen er endret. Når massen av beinvev kommer under en viss verdi, kalles tilstanden osteoporose. Ved osteoporose blir knoklene mer porøse. De blir derfor svakere, og det oppstår lettere brudd (frakturer). Årlig brekker ca 9000 voksne mennesker hoften, ca 5000 mennesker brekker håndleddet, og mange rammes av kompresjonsbrudd (sammenfallsbrudd i ryggvirvlene). Bruddene skyldes i stor grad osteoporose. Trolig koster osteoporose det norske samfunnet om lag to milliarder kroner årlig
Å stille diagnosen osteoporose
For å diagnostisere osteoporose kan vi måle beintettheten med spesielle røntgenbaserte målemetoder. En slik beintetthetsmåling bestemmer hvor sterke knoklene er, og om det er risiko for beinbrudd.
Vi kan også oppdage osteoporose ved hjelp av vanlig røntgen. Da ser vi at kontrasten mellom beinvevet og annet vev mindre enn normalt. Kontrastene vises først når 20–60 prosent av beinmassen er borte.
En CT- eller en ultralyd-undersøkelse kan også påvise osteoporotiske forandringer i beinvevet.
Det blir ofte tatt ulike blodprøver for å kartlegge eventuelle underliggende årsaker til osteoporose.
Symptomer på osteoporose
Osteoporose gir ikke symptomer i seg selv, men oppdages gjerne når pasienten får et brudd(fraktur). Vi får som oftest osteoporotiske brudd i hoften, håndleddet eller i ryggvirvlene. Men vi kan ha osteoporose i hele skjelettet.
En pasient med osteoporose kan få kortere rygg som blir krummet fordi ryggvirvlene blir flatere.
Når en pasient har osteoporose, er det komplikasjonene til tilstanden som gir pasienten symptomer og plager. Risikoen for beinbrudd øker, og med tilstanden følger kroniske smerter. Etter brudd og ved kroniske smerter kan pasienten oppleve funksjonstap, og det kan også føre til at pasienten føler at livskvaliteten blir dårligere.
Ved kompresjonsbrudd er det ikke mulig å sette på plass bruddendene slik som ved for eksempel brudd i håndleddet. Dette kan føre til at bruddendene ikke gror sammen på en god måte, og belastningen øker på muskelfester og ledd. Belastningen på ryggsøylen blir feil, og det oppstår spenninger i muskulatur og leddbånd. Dette gir pasienten kroniske smerter og en tretthetsfølelse i ryggen.
Behandling av osteoporose
Osteoporose kan ikke helbredes, men det er til en viss grad mulig å forebygge ytterligere tap av beinvev.
Brukermedvirkning:
Brukermedvirkning innebærer at tjenesten benytter brukerens erfaringer med helsetjenesten for å kunne yte best mulig hjelp. Et viktig mål er at brukermedvirkning skal bidra til kvalitet på tjenestene og at brukeren har økt innflytelse på egen livskvalitet. Brukermedvirkning betyr ikke at behandleren fratas sitt faglige ansvar.” Kilde: Helse og omsorgsdepartementet
Under stellet mobiliserer jeg pasienten til å være mest mulig selvhjulpen. Det er viktig at hun opprettholder sine funksjoner og aktivt deltar i egen rehabilitering.
Jeg sørger for at de hygieniske prinsippene blir fulgt nøye for å unngå smitte og sykdom. God håndhygiene er avgjørende, og derfor bruker jeg hånddesinfeksjonsmiddel etter håndvask for å minimere smitterisikoen.
Underveis gir jeg tilstrekkelig informasjon og veiledning, samtidig som jeg lar pasienten være med på beslutninger og utføre oppgaver selv. Dette bidrar til en følelse av mestring og hjelper henne med å bevare en god selvfølelse.
Grunnleggende sykpleie:
Jeg som helsefagarbeider har fått ansvar for pasient Brit Lælum på 70 år. Jeg har blitt informert om pasientens tilstand på morges rapporten. For å kunne gi god pleie tilpasset Brits sitt behov, må jeg inhente alt info før jeg går til henne. Det er mitt ansvar å være oppdatert om pasientens sin tilstand. På det andre det er viktig å forstå alle askepkter av sykdommen slik at pasienten kan føle seg trygg på den pleien hun får. Det skapper også tillit mellom pasient og pleier.
Betydningen av god håndhygiene i sykehjem
God hygiene blant helsepersonell er avgjørende for å redusere overføring av patologiske mikrober på sykehjem. Håndhygiene er en grunnleggende del av sykepleien og en effektiv måte å bryte smittekjeden på.
Rutiner for hygiene og smitteforebygging
For å sikre god hygiene følger jeg disse retningslinjene:
- Jeg bruker arbeidsuniform, har håret oppsatt og unngår smykker, klokker og ringer.
- Neglene er korte og uten neglelakk, da lange negler og smykker kan samle såperester, svette, hudpartikler, bakterier og sopp. Neglelakk kan sprekke ved hyppig håndvask og bli et samlingssted for mikroorganismer.
Grundig håndhygiene – en nøkkel til smitteforebygging
Jeg utfører håndvask i henhold til anbefalte prosedyrer:
- Skyller hendene grundig under rennende vann.
- Tar såpe fra dispenseren.
- Vasker hendene i 20–30 sekunder, med fokus på:
- Mellom fingrene
- Håndflater og håndrygg
- Tomler, fingertupper og håndledd
- Fordypningen mellom fingrene
- Skyller såpen godt av med rennende vann.
- Tørker hendene grundig med et engangspapirhåndkle.
- Stenger kranen med det brukte papirhåndkleet for å unngå ny forurensning.
- Smører hendene med håndkrem for å forebygge tørrhet og sprekker, da sprekker i huden kan være inngangsporter for mikroorganismer.
- Desinfiserer hendene med håndsprit for ytterligere smittevern.
Hendene er vårt viktigste arbeidsredskap, men også den største kilden til smittespredning. Ved å følge gode håndhygienerutiner bidrar jeg til å beskytte både pasienter og personale mot infeksjoner.
Pleie og oppfølging av pasient med lårhalsbrudd
Tillitskapende tiltak
Det er viktig å etablere trygghet og tillit hos pasienten fra starten av. To pleiere går inn til pasienten etter å ha banket på døren, hilser høflig og introduserer seg med fullt navn. Samtalen føres i en rolig og behagelig tone for å skape en trygg atmosfære.
Vi observerer om det mangler nødvendig utstyr på badet og slår på lyset for å få bedre oversikt over pasientens allmenntilstand.
Forebygging av svimmelhet og angst
Pasienten, Britt, opplever svimmelhet og generell slapphet. For å redusere dette velger vi å sette henne forsiktig opp i sengen ved å heve ryggdelen gradvis. Dette bidrar til å åpne luftveiene og forebygger ytterligere svimmelhet, panikk eller angst.
Observasjon og rapportering
Etter operasjonen har pasienten et operasjonssår, og størrelsen på dette varierer avhengig av type inngrep:
- Ved bruk av skruer kan såret være lite, med kun noen små hull i huden.
- Ved bruk av skruer og plate eller hofteprotese kan såret være 10–15 cm langt.
Observasjon av operasjonssåret er avgjørende for å oppdage tegn på infeksjon. Min rolle som helsefagarbeider er å observere sårområdet og bandasjen nøye, samt rapportere eventuelle endringer eller tegn på komplikasjoner.
Forebygging av komplikasjoner ved immobilitet
Vi forklarer pasienten at hun vil få hjelp under stell. Pasienter med lårhalsbrudd er utsatt for komplikasjoner knyttet til immobilitet, og derfor er det vår oppgave å forebygge disse. Tidlig mobilisering er avgjørende for en vellykket rehabilitering. Å delta i stell og utføre små bevegelser bidrar til å redusere risikoen for komplikasjoner.
Forebygging av sårinfeksjon
For å redusere risikoen for infeksjon må bandasjen holdes tørr og ren. Ved dusjing benyttes dusjbandasje over sårbandasjen for beskyttelse. Sårbandasjen skal kun byttes ved behov, da såret trenger ro for å gro optimalt.
Forebygging av trykksår og urinveisinfeksjon
På grunn av immobilitet har pasienter med lårhalsbrudd økt risiko for trykksår (decubitus) og urinveisinfeksjon (cystitt). God hygiene og hudpleie er derfor viktige tiltak for å forebygge disse komplikasjonene.
For å avlaste trykk og unngå feilbelastning:
- Sørger vi for at bena ikke ligger vridd eller presset mot hverandre.
- Det skadede benet må ikke føres inn over kroppens midtlinje, da dette kan skade hofteleddet.
- Pasienten bør ha en pute mellom bena når hun ligger på ryggen.
- Tærne på det opererte benet skal være i "nullstilling", det vil si at de peker rett oppover.
Ved å følge disse tiltakene sikrer vi best mulig pleie og legger til rette for pasientens rehabilitering og velvære.
Tilrettelegging for økt matlyst
Pasienter med redusert matlyst kan ha nytte av å få medbestemmelse over måltidene. Ved å spørre pasienten om ønsker og preferanser, kan vi bidra til å øke appetitten.
For pasienter med osteoporose og lårhalsbrudd er det viktig å sikre et energirikt og næringstett kosthold. Et balansert kosthold bidrar til generell helseforbedring, sykdomsforebygging og bedre allmenntilstand. I tillegg kan et sunt fettlager fungere som en naturlig "støtpute" ved eventuelle fall. Proteinrik mat bidrar til bedre tilheling av brudd og kan forkorte behandlingstiden. Proteiner er essensielle byggesteiner for kroppen, og et tilstrekkelig energiinntak kan også øke pasientens aktivitetsnivå.
Viktige næringsstoffer for beinhelse
- Kalsium styrker beintettheten og finnes i matvarer som ost, melk, grønne bladgrønnsaker, sardiner, skalldyr, mandler og korn. Appelsiner inneholder også kalsium. Høyt inntak av salt og koffein kan redusere kroppens kalsiumnivå.
- Vitamin D er nødvendig for kalsiumopptak og skjelettstyrke. Gode kilder inkluderer tran, fet fisk (laks, ørret, sild, makrell, kveite), samt margarin og smør tilsatt D-vitamin. Melk, ost og mager fisk inneholder mindre mengder.
- Vitamin K spiller en rolle i beinbygning og vedlikehold. Forskning viser at inntak av vitamin K kan redusere risikoen for hoftebrudd. Gode kilder er grønne grønnsaker som spinat og brokkoli.
- Vitamin C er viktig for dannelsen av kollagen i skjelettet. Det er fortsatt uklart om økt inntak av vitamin C påvirker osteoporose.
Forebygging av obstipasjon og urinveisinfeksjon
Pasienter med osteoporose kan være utsatt for forstoppelse (obstipasjon). En fiberrik kost og tilstrekkelig væskeinntak (ca. 30 ml per kg kroppsvekt per døgn) er viktige tiltak. Dette bidrar til å transportere næringsstoffer effektivt i kroppen, samt forebygge både forstoppelse og urinveisinfeksjon.
Skape en god spiseatmosfære
For å fremme trivsel og matlyst er det viktig å skape en rolig og hyggelig spiseatmosfære. Dette kan gjøres ved å:
- Dekke bordet med en fin duk, blomster eller tente lys.
- Sørge for at pleiepersonalet sitter rolig sammen med pasienten under måltidet.
- Unngå å stille for mange spørsmål eller presse pasienten, da dette kan føre til stress og redusert matlyst.
Å være tilstede og inkludere pasienten i et sosialt fellesskap under måltidet kan ha stor betydning for trivsel og velvære.
Fysisk aktivitet og rehabilitering etter lårhalsbrudd
Tidlig mobilisering og rehabilitering
Allerede dagen etter operasjonen bør gjenopptreningen starte. Tidlig mobilisering er avgjørende for å gjenvinne førlighet og forebygge komplikasjoner som blodpropp og trykksår.
En fysioterapeut vil bistå med mobilisering umiddelbart etter operasjonen. Jo mer pasienten trener, desto raskere går rehabiliteringen. Som helsefagarbeider er det viktig at jeg setter meg inn i pasientens treningsprogram, slik at jeg kan veilede og tilrettelegge på riktig måte.
Smertelindring bør administreres i god tid før mobilisering for å sikre at pasienten klarer å gjennomføre øvelsene best mulig. De første gangene pasienten mobiliseres, kan det være hensiktsmessig å bruke prekestol. Denne gir støtte og stabilitet, slik at pasienten føler seg tryggere. Etter hvert kan pasienten gå over til å bruke krykker eller rullator.
Når pasienten skal hjelpes ut av sengen, skal dette skje fra den siden hvor bruddet er. I starten må jeg støtte det opererte benet for å unngå unødig belastning på bruddstedet og forhindre at foten krysser kroppens midtlinje. For å gjøre overgangen lettere, kan pasienten ake seg litt ut på sengekanten. Det er viktig at:
- Sengen er i riktig høyde.
- Pasienten har godt fottøy som gir støtte rundt hele foten, ikke sklir og har en passelig hælhøyde.
Betydningen av hvile i rehabiliteringsprosessen
For å fremme tilheling og restitusjon er god hvile essensielt. Som helsefagarbeider må jeg sørge for at pasienten ligger komfortabelt i sengen og får nødvendig smertestillende før natten for å sikre en god søvn.
Effekten av fysisk aktivitet på beinhelse
Fysisk aktivitet har en positiv innvirkning på hele kroppen. Mekanisk belastning stimulerer beindannelsen og styrker musklene, noe som bidrar til bedre balanse og koordinasjon. Dette reduserer risikoen for fall og påfølgende brudd.
Pasienter med osteoporose har ofte en tendens til å bli krumrygget og kortere. Det er derfor viktig at de får informasjon om betydningen av en god kroppsholdning, da dette kan bidra til bedre balanse, sterkere muskler og redusert fallrisiko.
Tilrettelegging med hjelpemidler
For å sikre selvstendighet og trygghet i hverdagen kan ulike hjelpemidler benyttes, for eksempel:
- Håndtak på badet for ekstra støtte.
- Sklisikre matter på gulvet for å forebygge fall.
- Dusjstol og toalettforhøyer for økt komfort og selvhjulpenhet.
Trivsel og livskvalitet
For pasienter med redusert funksjonsevne er det viktig at vi som helsepersonell bidrar til å fremme helse, trivsel og livskvalitet. Dette kan gjøres på flere måter, hvor god kommunikasjon er sentralt for å forstå pasientens behov og ønsker.
Alle mennesker har grunnleggende behov som må dekkes. Pasienten skal føle seg trygg på at de får hjelp ved behov, og at de blir ivaretatt på en verdig måte. For Britt og andre pasienter handler trivsel om å føle seg sett, hørt og respektert – både fysisk, psykisk, sosialt, åndelig og kulturelt.
For å skape et hjemmekoselig miljø på rehabiliteringsavdelingen kan vi:
- Tilrettelegge rommet med personlige eiendeler som bilder, tepper og puter.
- Ha friske blomster eller pynt for en hyggelig atmosfære.
Måltider er en viktig del av hverdagen og bør være en positiv opplevelse. Det er derfor viktig at:
- Pasientene får sitte sammen med venner og bruke god tid ved bordet.
- Pleiepersonalet setter seg ned med pasientene og deltar i samtaler, noe som kan bidra til økt matlyst og sosial trivsel.
Aktivisering og sosial deltakelse
I begynnelsen kan Britt ha behov for bistand til fysisk aktivitet. Jeg vil derfor samarbeide med fysioterapeut for å lage et tilpasset treningsopplegg. Som helsefagarbeider skal jeg aktivisere henne ved for eksempel å hjelpe henne med å løfte armer og ben.
For å motivere pasienten er det viktig at jeg:
- Reflekterer over mine egne holdninger og utøver god kommunikasjon.
- Lytter til hennes ønsker og behov med respekt og forståelse.
- Hjelper henne med å komme i kontakt med andre pasienter, slik at hun ikke føler seg alene.
Det er viktig å balansere mellom oppmuntring og respekt for pasientens privatliv og autonomi. Målet er å skape en positiv rehabiliteringsprosess der pasienten føler seg ivaretatt, delaktig og verdsatt.
eksterne kilder: www.ndla
www.helsenett.no
www.snl.no
